Et fjell-o-løp i 1978, en telefonsamtale 45 år senere og alt det imellom

Det er ikke lenge siden det var en sprek gjeng fra Melhus som løp langdistansen i Sommerløpene i Nord-Østerdal. Løpet gikk ved Savalen og de fleste fikk seg en liten runde i fjellet under løpet. 

Dette penset meg inn på en spesiell opplevelse fra samme området og samme arrangement for 45 år siden - en episode som jeg har tenkt på nå og da. Kunne dette bli en nyhetssak for flere? Vel, det hadde vært moro å være like dristig nå som like før start i løpet den gangen! Om ikke annet kan det gjøre seg med noen agurknyheter i o-pausen.

De siste 5-6 åra før 1980 var vi en gjeng ungdommer som hadde som årets store mål å delta i fjell-o-løp og særlig Ålens todagers fjell-O. Det var et parløp som gikk over to dager med dagsetapper på 20-25 km i luftlinje. De som oftest deltok i en eller annen par-kombinasjon  var Gudmund og Audun Kleiven, Ole I. Sunnset, Eivind Bakk og Ivar Keiserås. Sistnevnte var den litt eldre ungdommen og skal ha æren for å ha tent fjell-o-gnisten i oss. Det var for øvrig i Ålen i 1973 og deler av kartet sees under:

For å trene seg opp til to lange fjell-løp på ei helg, brukte vi Dølauka to uker før Ålen som oppladning. Der fikk vi med oss minst ett løp i tillegg til parløpet Dølaspretten søndag. Det var altså et langløp med noen lunde samme lengde som 14 dager senere - også dette et parløp som passet oss godt.

Hva var så historien:

Dagen var nok søndag 16. juli 1978 (på samme dato og ukedag som publiseringsdagen) og vi hadde møtt opp på parkeringsområdet ned mot sjøen Savalen like ved hotellet i et strålende løpsvær. Jeg har vansker med å huske hvem som deltok fra Melhus den gangen, men vi var flere sammen. Saken for meg var at jeg denne morgenen manglet makker og det var nokså prekært. Jeg kan ikke huske hvem som sviktet, men det måtte være samme morgen eller sent kvelden før det hadde skjedd ett eller annet. Jeg husker at formen og motivasjonen for løpet var stor, så her var gode rå dyre.

Siste mulighet var å møte opp ved sekretariatet for se om det var flere som var i samme situasjon -litt skremmende, men verdt å prøve. Etter å ha lagt fram ærendet for løpsledelsen kunne han peke på flere som savnet makkere - og også noen i langløpa. "Jeg kan tenke seg å være med deg" var det en slank og lang ungdom om lag på min alder som sa. "Jaha. Vi kan vel passe sammen. Skal vi bare melde oss på?". "Det gjør vi!". Han i luka ville høre navnene og makkeren min het Knut Johan Schjerve, Løten o-lag: "Vi møtes ved start om en halv time".

Vi fant hverandre i tide og la i vei etter startskuddet. Vi kikket på førstestrekket og diskutert kort veivalg:

Opp langs bekken og myrtarmen gjennom passasjen og dreier så mot nordøst. Mange flotte sjekkpunkter! Opp gjennom skogen langs bekken etter starten fikk vi forhørt oss med hverandres tidligere løp og bravader. Begge hadde flere år med langløp bak oss. Jeg hadde nok ikke den store merittlista å by på, men hva med Knut: "Jeg var med å vinne dette løpet i fjor!".

Jeg må innrømme at dette ikke kom som noen overraskelse, for det var tydelig at Knut løp lett og fikk fort et lite forsprang på meg de første hundre meterne. Dermed var lista lagt: Jeg måtte bestemme tempoet! Vi kom fort inn i en fin rytme uten at jeg løp meg stiv og vi kunne sjekket detaljer undervis sammen. Siste halvparten av 1. strekket hadde vi bestemt oss for å løpe nord for Midttjønna og fortsette på kompasskurs mot posten og sjekke opp det tydelige søkket like NØ for tjønna. Det gikk etter planen og vi traff rett på posten. Dermed var det å bestemme veivalget til neste som ble kompasskurs rett på like nord for tjønnene. Et lett strekk fysisk og vi samarbeidet godt med å sjekke detaljen framover. 

Etter et perfekt treff på andreposten, fikk vi et strekk med tre veivalg. Et flatt og langt venstreveivalg gjennom skog og myr fristet ikke. Heller ikke høyreveivalget ga noen fordeler annet enn trygge ledelinjer, så da var saken grei: Friske føtter tok fatt på de vel 100 høydemetrene langs streken. På sørsida av fjellet hadde vi god utsikt til terrengformene nedover og kontrollerte inn via sør i den lange myrtarmen. Posten tok vi og jaget så mot matstasjonen like før veien. Løpet hadde forløpt fint og vi samarbeidet også godt.

Drikke ble inntatt sammen med diskusjonen til neste post. Det ble valgt en svak venstrevariant, slik at vi løp over sadelen til Kvitåsen, drei svakt høyre og bli fanget opp av bekken og myrene. Vi sjekket nøye opp gjennom småskogen, samtidig som de 150 høydemetrene begynte å sette seg i musklene mine. Det var vel her at Knut begynte å motivere en småsliten trønder: "Press jevnt på- jobbe!". 5.posten gikk fint og de to neste strekken var nokså greie uten de store høydeforskjellene, men det måtte jobbes i myr og kratt. En liten sleiv la vi inn mot matstasjonen.

Det ble inntatt ekstra drikke på 7. posten før vi la i vei på kurs mot en enkel post på fjellryggen. 100 høydemeter ble mer enn nok for meg så langt ute i løpet, men det var bare å jag på: "Jobbe - jobbe. Flott!". Knut var god å ha her. På neste strekk valgte vi å løpe på høyda vest for Gråvola og det gjorde underverker for mine muskler, for ved passering av 9. posten løsnet det litt. De siste posten var ikke vanskelige, det var slakt unna hele veien og det fløt godt igjen.

Etter innkomst tok vi en kort prat om løpet. Knut var nok ikke utslitt, men han syntes det hadde vært flott fjelltur. Jeg følte at det var greit å komme i mål etter nesten 2,5 timer med jevnt press, men fikk slettes ikke varige mén. Bare en god formstigning mot Ålen der Ivar Keiserås og jeg hadde virkelig truffet formen og lå virkelig godt an mot slutten av første dag - da måtte jeg naturligvis få en kraftig overtråkk og helga ble med det spolert.

Løpet på Savalen skulle vise seg å bli ett av mine aller beste. Bare 14 minutter etter vinnerne var ikke hverdagskost for meg.  Knut og jeg takket til slutt smilende og fornøyd for laget!

I samme åndedrag som jeg her om dagen tenkte tilbake på løpet, begynte jeg å lure på om jeg kunne være like dristig nå nøyaktig 45 år senere? Hvordan har Knut det i dag og hva har han gjort siden løpet på Savalen? Tar jeg sjansen på å ta kontakt?

Jeg søkte opp en person som kunne ligne og sendte en SMS. Og svare var positivt: Jo, da. Det var o-løperen Knut Johan Schjerve og han kunne gjerne tenke seg en prat omkring løpet som han også husket godt. Det var bare det at telefonen må komme etter at løpet i O-VM på fjernsyn var slutt. Her må en si alt er ved det gamle!

Samtalen vi fikk gikk like lett som for 45 år siden - men pulsen var vesentlig lavere nå. Vi har mistet noen detaljer om løpet, men husker godt om manglende makkere, styrkeforskjellen og det gode samarbeidet. "Var ikke utslitt, men det ble en fin fjelltur!" sier Knut i dag også.

Så skulle det vise seg at årene i mellom har vært nokså like yrkesmessig. Vi har begge vært mjølkeprodusenter fra først på 1980-tallet og fram til for om lag 5 år siden. Mer som et sammentreff dette! I løpet av selve o-løpet den gangen og heller ikke like etterpå ble det tid til å bli nærmere kjent - slette ikke at vi skulle ta over gårdsbruk med mjølkeproduksjon.

Det som derimot skiller oss noe, er at Knut tok pause med o-løpinga i tida som bonde, noe som ikke jeg gjorde. Etter at han ble pensjonist har han derimot tatt opp hobbyen igjen og deltatt litt i bedriftsløp, drevet noe nybegynnerinstruksjon og satt ut til stolpejakt-påler.

Begge har vi satt pris på denne gjenoppfriskinga av fortida og å ha fått vite litt om livet til hverandre fram til i dag.

Her slutter så denne historien - i hvert fall så langt?