Hu&hei! - en styrkeprøve i sludd og blaute myrer

Da jeg meldte meg på NTNUIs orienteringsløp Hu&Hei - Gampeløpet tidligere i høst, hadde jeg ingen anelse om hva som ventet. Lett å melde seg på fra sofaen og når det er godvær ute med opp mot 20 grader i Trøndelag, og det i september. Med jobbkollega som hadde fullført dette tidligere som motivator og rådgiver både for utstyr og forberedelser, skulle ikke dette by på store utfordringene, med fersk halvmaraton i beina. Men ei relativt flat løype på asfalt i Oslos gater skulle vise seg å være noe annet enn et  nesten 30 km langt orienteringsløp, målt i luftlinje, i Bymarka en våt og kald høstdag.

Lørdag 7. oktober startet tidlig med koking av havregraut og påfyll av væske, samt påfyll av væskereservoir i nyinnkjøpt drikkesekk. Var litt spent på denne, da den kjentes så bekvem ut i butikken, men med fullt vannlager bulet ut inn mot ryggen. Oj - hvordan skulle dette bli å løpe med i 3 mil. Kartet var på forhånd laminert etter beste evne og råd. Mye kart å drasse på i forhold til et vanlig o-løp. 1:25000 og ekvidistanse 10 meter  og skremmende få detaljer for en som nærmer seg 50 og trenger lys, zoomfunksjon og kontrast!

Kjørte opp til Lille Gråkallen og parkerte bilen og fikk hentet startnummeret. Selvbetjening. Tilbake i bilen med varmeapparatet på. 2 grader og sludd nå. Ta på stilongs? Har jeg pakket nok skifte i sekken? Skal jeg stikke innom bilen etter 1. runden og fylle opp med væske o.a.? Følte meg med ett veldig urutinert på tross av gode råd.

Det ble stilongs under tightsen. Godt valg. 276 deltakere stilte til start ved Studenterhytta. De som hadde ambisjoner løp Snuskeløpet dagen før og fikk starte inntil 15 minutter før oss andre. Vi ble sluset gjennom tunellteltet til NTNUI. Regnværet tok seg opp. Ingen hadde vel særlig lyst til å forlate teltet. Hu&huff! Men vi måtte videre fram til kartutsnittet som viste 1. posten. Fram med tusjen for å tegne inn førstestrekket. NEI! Tusjen virker ikke på vått kart. OK! Prøve å huske hvor 1. posten ligger og følge en av rådgivernes råd om ikke å lese så mye kart til første posten men bare følge resten. Alle skulle jo til samme post. Kl. 0945 gikk startsignalet via ropert. Løpere strømmet ut gruppevis i forskjellige retninger. Her gjaldt det å henge på rett gruppe. Bare nedover på sti og vei i starten. Ikke bra for knærne. Måtte holde igjen litt og ta hensyn til dem. Kroppen føltes ellers bra. Mye folk. De fleste på alder men min voksne døtre, men dette skulle også gamlefar klare. 

PM og omtaler fra gode rådgivere lovet rosiner og sjokolade på postene. Det var godt utvalg på første runden, i alle fall i starten. Senere var isboksene med sjokolade og rosiner halvfylt med regnvann og bestod foruten det av sørgelige sjokoladepapirrester.  Drikke måtte man bringe med selv eller satse på at vann i marka var drikkendes. Det var alltid noen å løpe sammen med i på første runden, som var på 17,4 km i luftlinje. Det var motiverende. Og det var mye folk på postene, både deltakere og arrangører. Det var under kartutsnittet på hver post angitt hvor mange km man hadde tilbakelagt (i luftlinje) og hvor mange km det var til neste post. Men km angivelsen var VIRKELIG i luftlinje. Noe helt annet et det antall km man faktisk måtte tilbakelegge. 

2. posten var lagt ut på en liten kolle oppi lia vest for Skjelbreia. Her var det bare å følge resten, men det gikk greit å følge med på kartet. Om å gjøre å ikke miste kontrollen i tilfelle man skulle bli alene. Bratt opp fra stien og mange høydemetere opp til posten.  3. post ca 3 km lenger sør og veivalget falt på sti over Marka og myr/tråkk øst for Bjørktjønna. Så langt veldig greit. GPS-klokka viste 1 time løpt og 8.2 km tilbakelagt. 4. post på liten kolle på Lokmyran øst for Rønningen. Noen dro nordover igjen samme vei som vi kom. OK - jeg er o-løper, så her blir det rett på. Kompasskurs. No prob! Tenkte jeg. Godt for kranglete knær å komme seg vekk fra skogsbilveier ut på myk mose og myr også. Må ha slurvet veldig med kompasskursen og dro for langt sørover like før Rønningen.

Rød strek viser gps-tracket mitt. Hva ville du ha valgt?

Neste post var plassert på Solemsåsen. Sola tittet fram og vi passert Lian i strålende høstvær.

Slo følge med kjentfolk fra Solemsåsen, som hadde krefter nok til å ta bilde i fart. Bildet er tatt like før Lavollen.

Så var det nest siste post før turen tilbake til Studenterhytta for runding.  En neve med rosiner og en med sjokolade. Obligatorisk stempling i kartkanten på nest siste post for hver runde. Veivalget falt på sti på østsida av Kobberdammen. Siste stykket opp mot Studenterhytta føltes veldig bratt. Ved passering en runde viste klokka 3 timer og 24 minutter og 24 tilbakelagte kilometer. 7 km lengre enn luftlinje.

Menn måtte ut på runde nr. 2 for å få godkjent løp. 2. runden var målt til vel 11 km i luftlinje. Alle måtte gjennom vedbua ved passering og for registrering. Spørsmålet "Skal du ut på andrerunden? Er du sikker? Det tar 2 timer" virket noe påtrengende. Hva mente de med det? Så jeg så sliten ut? Videre inn gjennom det grønne tunellteltet hvor det ble servert suppe, bananer og diverse annet. Skiftet raskt til tørt på overkroppen og slo av en prat med andre løpere som ikke skulle løpe runde nr. 2. 

Nord eller sør for Gråkallen til neste post? Så like ut de veivalgene. Valgte nordlige rute. Det var jeg ikke alene om. Passerte en ung mann som så ut som om han trengte hjelp. "Neida. Har full kontroll. Kompisen måtte bare drite". Det kan jo skje når man skal løpe en hel arbeidsdag. Stiene var tunge og omdannet til bekker. Myra på nordsida ga ikke rom for særlig løping etter så mange kilometer i beina. Myra sugde, bokstavelig talt. Holdt meg til sti og vei der det gikk selv om jeg kjente det begynte å bli veldig tøft for leggmusklaturen og for knærne. Å løpe langt i o-sko med lav drop (lav høydeforskjell mellom sålen foran og bak) er tøft for legger og achilles.  Sår under føttene også. Tenkte på at ved neste post har jeg spist meg innpå enda 2-3 km på total løypelengde. Jobbe på. Javnt og trutt. Gir vi opp? Nei! Sekken fungerte for øvrig supert. Det viste seg smart å ha drikken nærmest ryggtavla. Drikken ble oppvarmet av kroppsvarmen. Sendte en varm tanke til sekkprodusent Salomon. Men fingrene var kalde. Det var vanskelig nok med tommelkompass og tommelgrep i venstrehånda, men fingrene på høyrehånda var hvite og hånda hoven. Måtte bevege fingrene mens jeg løp for å gjenopprette blodsirkulasjon. Ja, ja. Noe skal det være. 

Møtte et kobbel på vei nordover på sti  mot posten nord for Byasæteråsen. Til og med noen damer hadde begitt seg utpå 2. runden. Og det helt frivillig? På vei ut igjen fra posten møtte jeg tidligere løpsfølge som trengte litt trøst og motivasjon for å komme videre. Det begynte å røyne på for flere. Det ga meg enda et puff til å fullføre dette. Det var oppholdsvær til en forandring og det bar oppover Rødalen med retning vei øst for Elgsethytta. Krysset veien og fortsatte rett sørover ei laaaaang myr med slak stigning for å treffe på sti i sørenden av myra. Nådde omsider stien og så en person stå på stien og pusse brillene. "Oh - you are my savior" En ung amerikaner som også skulle til neste post. " I didn`t write down the next controll" Måtte jo hjelpe. Neste post på gul flekk sør for Kvistingen. Det var utrolig deilig å oppdage at deler av stien var belagt med plattinger som var lette å løpe på selv om det gikk oppover. Fulgte planen med å holde meg til stien hele veien langs vestsida av innsjøen. Flott vær og nydelig utsikt. Kom litt langt øst inn i posten og måtte korrigere litt. Rett før posten ble tatt igjen av et par på min alder - kvinne og mann. De så ut til å ha kontroll og krefter igjen. De sprintet mot posten før meg og han kommenterte "Det er bare en sjokoladebit igjen - løp!". Greit det. Bare ta den dere. Jeg har sjokolade i sekken jeg. 

Neste post - "Kolle ved e-en i navnet Skjelbreidalen". Tusjen virket jo aldri så jeg måtte finne noen triks for  å huske hvor neste postring skulle være. Fulgte en del stier østover og kom ut i på ei nord-sørgående åpen myr i bratt bakke og i et slags søkk som jeg feilaktig tolket som Skjelbreidalen. Skjønte etter hvert at jeg ikke hadde løpt langt nok og oppdaget stien som krysset myra. Tok av fra den i en knekk med kompasskurs mot den lille kollen. Kom ut for langt opp i lia nord for posten og måtte lete litt. Tenkte ikke klart. Men der, inni noe tett skog hang postflagget og smilte mot meg. Dere vet de røde posene fra Nidar med blant annet Troika? Det var bare papiret igjen og de mørke bitene med karamellfyll som ingen vil ha. De smakte de og.

OK - glemme bommen. Gjort er gjort. Jeg skal fullføre dette. Teksten under kartutsnittet som viste hvor neste post lå gjemt sa "Løpt 25 km. ? (husker ikke helt eksakt) km til neste post". Var det 1 eller 2 poster igjen, tro? Gikk og tenkte litt på det på vei til Høgåsen der neste post lå. Fryktelig bratt det siste stykket opp Skjelbreidalen. Småjogget det siste stykket fra toppen mot kollen på Høgåsen. Myste mot utstyret på posten. Var det ei klippetang der? Klippetang var beviset på at det var nest siste post jeg var kommet til. Og JA! Den røde tanga lyste mot meg og jeg kunne kysset den! Masse sjokolade igjen på sisteposten da. Isboksen var fylt til randen. Typisk det når jeg snart er i mål. Bare en bakke igjen.

Rett før jeg skulle ta av mot parkeringsplassen for å komme inn på stien før siste stigning mot Studenterhytta og det endelige målet, passerte en grønn Audi som stoppet, og kom ryggende tilbake. I bilen satt to menn i 30-årene i treningsklær. Jeg begynte å lure på om de leita etter siste løper uti marka og at det så dårlig ut for min del. "Deltar du i Hu&hei?" Ja, jeg er snart i mål, har brukt litt over sju timer, så målet neste år må være å klare det på under 7. "Har du gått hele veien? Vi haddde tenkt å delta i år  vi og." Neida, men nå er knærne så vonde. Og nå er jeg jo snart i mål. "Sterkt - stå på! Imponerende!" Snakk om å få et siste puff før den siste, tunge bakken før mål. 

Kravlet meg opp på alle fire siste stykket før parkeringsplassen ved Studenterhytta. Måtte jo LØPE over målstreken. På vollen foran vedbua satt studenter og sang "Hu&hei-hu&hei" og sekretæriatet ropte "åååååååååååååå - DERR!" da jeg passerte målstreken. "Levere startnummer? Drikke og sånt inni teltet" Nei, må ta selfie først og ringe kona. Klarte det! Gikk ikke så fort, men godkjent løp. Alle smerter var glemt. For en stund. Litt problemer med å gå trapper nå. Leggmusklaturen har det verst. Delta neste år? Diskusjonen om saken er tatt opp med kona etter et døgn som pleiepasient og febertokter gjennom natten.

Veldig godt å være i mål. Studenterhytta i bakgrunnen.